Avgrensning av deltaene

Arealstatistikk

		Corine	Dekar	Prosent
	By/tettbygd areal med åpen struktur	112	29.7	0.7
	Områder tilknytta veg/jernbane	122	45.2	1
	Åker og fulldyrka eng/beite	211	580.7	12.9
	Naturlig og overflatedyrka eng/beite	231	66.5	1.5
	Lauvskog	311	1332.6	29.5
	Barskog	312	41.9	0.9
	Blandingsskog	313	7.4	0.2
	Områder med sparsom vegetasjon (inkl. sandbanker, strandenger m.m.)	333	571.7	12.7
	Myr	412	82.1	1.8
	Elver/kanaler	511	242.8	5.4
	Sjøer,vann og tjern	512	52.7	1.2
	Gruntvannsområder i elver/vann	513	364	8.1
	Gruntvannsområder i sjø	522	851.9	18.9
	Hav og sjøområder	523	242.3	5.4
	SUM		4511.4	100.0

Samlestatistikk

Corine Dekar Prosent Bebygd og annet opparbeidet areal 1 74.9 1.7 Jordbruksareal 2 647.2 14.3 Skog og annen fastmark 3 1953.6 43.3 Våtmarker 4 82.1 1.8 Vann 5 1753.7 38.9 SUM 4511.4 100.0

Flyfoto

Satellittbilde

Foto

© Foto: Ansgar Aandahl - 1985

Geologisk beskrivelse Kvartærgeologisk kart (NGUs wms-tjeneste) Berggrunnen i nedslagsfeltet er dominert av den kaledonske fjellkjeden og består av marmor, glimmerskifer/glimmergneis og lokalt kvartsdioritt/tonalitt. Landskapet er preget av et markert dalføre (Beiardalen) som følger en markert strukturlinje i berggrunnen, og fjellområder omkring på opp til 1600 meter h o.h. Deler av fjellområdene er alpint preget og har mange botner og mindre breer. Dalbunnen har morenedekke i øvre del, og hav- og fjordavsetninger, breelv og elveavsetninger lenger ned i dalføret. Marin grense er noe over 100 m o.h. Elveløpet slynger seg i samlet løp gjennom dalen, men med enkelte markerte banker. Deltasletta har hevete terrasser i flere nivå og spor etter gamle løp. I utløpet er karakteristiske munningsbanker. Det er dannet ei stor deltaplattform ut i fjorden med bankedannelser og tydelige dreneringsløp. Oppgrunningen går ca 600-800 m ut fra elveløpet og en stor del er tidevannsflater ved fjære sjø.

Annen informasjon (Kilde: Fylkesmannen i Nordland, Miljøvernavdelingen) Naturfagverdier Beiarvelva har sitt utløp i botnen av Beiarfjorden. De nedre deler av elva renner stille og er preget av sand og slambotn. I fjordbotnen har elva lagt opp mye sedimenter, delvis som en banke i selve utløpet (Reinøra). Elva har nå utløp langs land på vestsida, mens bukta i øst er full av sedimenter. Det svake fallet gjør at floa strekker seg hele 7 km ovenfor elveutløpet og helt opp til Vold bru. Flora og vegetasjon Reinøra er ei stor elveør i utløpet med strandeng på sand, grus og leire. Leirvika er ei stor grunn vik som flør over ved tidevann. Leirvika og de ytre delene av Soløymarka har ei stor, skjerma avleirings-strandeng med velutvikla dreneringssystem, og silt/leire som underlag. Leirvika er sagt å være den mest interessante fjordbotnstrandenga i Nordland. Området har videre flere panner og pøler, det er representativt for strandenger ved elvemunninger, og vegetasjonen er meget variert. Lokaliteten rommer mange regionalt sjeldne vegetasjonstyper, samt noen unike kombinasjoner i tillegg til rikt artsutvalg og mange ulike plantesamfunn. Her er forekomst av tørre strandengsamfunn, samt velutviklete fuktige typer som salteng, brakkvasseng, pøler og strandmyr. Forekomstene av evjebrodd, havstarr og spriklestarr har interesse. Spriklestarr er en arktisk art som ikke er kjent lenger sør. Det er den eneste gjenværende intakte strandenglokaliteten i Nordland ved en stor elveos. I tilgrensende områder mot land finnes bjørkeskog, rik kantmyr og dyrka mark. Lokaliteten er av internasjonal verneverdi. Sjøglattkrans er klassifisert som en direkte trua (E) rødlisteart, og finnes i området. Denne arten er endemisk for Nordland og er ellers kun kjent fra Hemnes og Vefsn. Tilgrensende vegetasjon De nordvestlige deler av lokaliteten grenser til Arstadlia - Tverviknakkan naturreservat. Arstadlia har svært frodig og artsrik høgstaudeskog med verdens nordligste forekomst av alm og rike kalkberg ovenfor. Stihammaren og Tverviknakken sør dekkes av kalkfuruskog med hengebjørk og orkidèene marisko og flueblom. Fugl Området har et rikt fugleliv, og det er et viktig funksjonsområde som trekklokalitet, spesielt i vårtrekket. Særlig Leirvika er en enestående biotop for forskjellige slag vadefugler. Følgende arter er registrert i deltaområdet om våren: Sandlo (flere hundre individer), gluttsnipe, myrsnipe, temmincksnipe, skogsnipe, krikkand, stokkand, brunnakke, brushane (ca 20 individer), vipe, tjeld, småspove og rødstilk. I tillegg er laksand og kvinand registrert i selve elveløpet. Småspove, vipe, rødstilk og fiskemåse hekker i området. Myrsnipe og rødstilk er for øvrig norske ansvarsarter, dvs. arter som forekommer med minst 25% av den europeiske bestanden i Norge. Lokaliteten kan dessuten være et viktig næringsområde for rovfugl. Fisk Beiarelva beskrives å være blant de tre beste lakseelvene i Nordland. Vassdraget har oppvekstområder for laks, sjøaure og sjørøye, og laksestammen kan karakteriseres som storvokst. På grunn av stort produksjonspotensiale har elva blitt karakterisert som et betydelig laksevassdrag også i nasjonal sammenheng. Sjørøyebestanden i vassdraget er en av få bestander som utelukkende er elvegytende. Det ble oppdaga Gyrodactylus salaris i vassdraget i 1981. Rotenonbehandling høsten 1994 var vellykket og elva ble friskmeldt i 2001. Amfibier Tverrvik er et viktig funksjonsområde for frosk. Pattedyr Av vanlige arter er det registrert rev og smågnagere i området. Det nærmere artsmangfoldet blant smågnagerne er for øvrig lite kjent. Videre er deltaet et viktig funksjonsområde for elg. Gaupe, en art som bør overvåkes (DM), er også observert i området. Av marine arter er oter, en rødlisteart som bør overvåkes (DM), og steinkobbe registrert i vassdraget. Friluftsliv Beiarelva er ei kjent sjøaure- og lakseelv med ypperlige muligheter for fiske. Laksen her er imidlertid fredet og både fiskesesong og fiskestrekning har vært redusert. Telling av laksunger og prøvefiske etter laks i 2000 viste imidlertid at elva er i ferd med å bli ei god lakseelv igjen. Den biologiske utviklingen av Beiarelva er derfor lovende med god tilgang på laks i tillegg til sjøaure og sjørøye. Beiarelva framstår derfor som ei spennende sportsfiskeelv i en region hvor villaksen har hatt og har betydelige problemer med en bærekraftig utvikling. Videre er Soløymarka og Leirvika et interessant område for fuglestudier. Det er badeplasser, samt turområder m/stinett i deltaområdet. Inngrep Bebyggelse Landskapet langs elvebredden er flatt og består vesentlig av dyrka mark med spredt bebyggelse i tilgrensende områder. Naustbebyggelse er under planlegging på Arstad, men i utkanten av deltaområdet. Jordbruk På vestsida av Leirvika, ut mot elva, ligger et mindre jordbruksområde som gjødsles og beites av storfe. Området er noe preget kjørespor. Tekniske inngrep Beiarvassdraget har vært gjenstand for omfattende fysiske inngrep i forbindelse med el-kraftutbyging. Det første inngrepet kom ved tillatelse til oppdemming og overføring av sideelva Arstadåga til Sundsfjord i 1961, noe som berørte nederste del av Beiarvassdraget. I tillegg er elva påvirket av Storglomfjord - utbyggingen. Videre er det flere elveforbygninger langs elva. Leirvika er lite påvirket. Men ellers er vegbygging og søppelfylling aktuelle interessekonflikter i området. En planlagt veg ut Beiarn over strandenga i Leirvika vil være et svært alvorlig inngrep. Eksisterende kaianlegg på Tvervik er også planlagt utvidet. I denne forbindelse legges det i planen ut vei fra kaiområdet til munningsområdet. Et planlagt råstoffuttak/sanduttak midt i lokaliteten er nok en trussel mot det biologiske mangfoldet i området. Forurensing Alle gårdsbruk i kommunen er kontrollert for forurensningsfare. Der det ble funnet mangler, har kommunen kommet med pålegg om utbedringer. Det foreligger gjødselplan på alle gårdsbruk i kommunen. Beiarn kommune har ellers bygd kloakkrenseanlegg, som det stilles strenge krav til. Ingen oppfatter forurensing fra bosetting som et problem. Mulige, ikke kjente kilder, kan likevel være avrenning fra jordbruket og kommunalt renseanlegg. Planstatus Deler av området er avsatt til råstoffuttak (sand- og grustak, stein, pukkverk, steinbrudd), samt som LNF-område (Landbruks- natur- og friluftsområde) hvor fradeling og bygging ikke er tillatt. Spredt bygging av fritidsboliger tillates imidlertid i et lite, avgrenset område på vestsida av elveutløpet. Vernestatus Deler av området er foreslått verna i Utkast til kystverneplanen for Nordland fylke, og omfatter utløpet av Beiarelva og strandområdet øst for dette hvor det forekommer svært interessante strandområder. Området huser i dag den best utviklete, mest varierte og minst påvirkete elvemunnings-strandenga i fylket. Verdiene ligger i topografisk plassering og morfologisk utforming, variasjon i vegetasjon og flora, og i velutviklete soneringer og gradienter. Leirvika naturreservat er for øvrig foreslått tatt inn i Europarådets biogenetiske reservatsystem ("salt marshes"). Området grenser ellers til Arstadlia - Tverviknakkan naturreservat, verna i verneplan for rike løvskoger i Nordland fylke. Tilrådinger I henhold til DN-håndbok 13 1999 tilsier registreringer at området er svært viktig for biologisk mangfold, og lokaliteten bør prioriteres som nasjonalt verdifull i forbindelse med kartlegging av naturtyper i kommunen. Referanser Aandahl, A. 1979. Registreringer for områder av verdi for naturvern, friluftsliv. Beiarn kommune. Fylkesrådmannen i Nordland. 7s. + vedlegg. Beiarn kommune 2001. Beiarn kommune, kommuneplanens arealdel 2001-2012. 2. gangs behandling i det faste utvalg for plansaker. Vedtak i kommunestyret 20.06.01. Berntsen, E., Høyås, H. & Stensli, J. H. 1998. Driftsplan for Beiarelva. Grunneierlaget. 28 s. Elven, R., Edvardsen, H., Fjelland, M. & Johansen, V. 1985. Botaniske verneverdier på havstrand i Nordland. Oversikt over undersøkelsene i 1983 og 1984 (Bindal-Bodø). Foreløpig sluttrapport. 267-269. Fylkesmannen i Nordland 1986. Verneplan for rik lauvskog i Nordland. Fellesbefaring Soløymarka, Beiarn kommune. Brev til berørte grunneiere. 2 s. + vedlegg. Fylkesmannen i Nordland 1992. Utkast til verneplan for rike løvskoger i Nordland fylke. Rapport 4-92. Miljøvernavdelingen. 93 s. Fylkesmannen i Nordland. Naturbase. Fylkesmannen i Nordland 1994. Utkast til kystverneplanen for Nordland fylke. Del 3: Salten og Ofoten. Rapport 6-94. Miljøvernavdelingen. 136 s. Johnsen, B. O., Møkkelgjerd, P. I. & Jensen, P. I. 2000. Parasitten Gyrodactylus salaris på laks i norske vassdrag, statusrapport ved inngangen til år 2000. Oppdragsmelding 617. NINA, Norsk institutt for naturforskning. 129 s. Olsen, B. T. & Sagdahl, B. K. 2001. Forvaltning av villaks i Beiarvassdraget. HBO-rapport 10/2001. 89 s. Rofstad, G. 1985. Ornitologiske/zoologiske registreringer gjort under befaring av Leirvikai Beiarn. UTM: 33W VQ 8235. 30.05.85. Upublisert notat. 2 s. Fylkesmannen i Nordland. Naturbase Muntlige kilder Landbruksavdelingen, Beiarn kommune. Miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Nordland.